Som jeg savner dere...

Enten om dere holder kontakt via e-post, sms, msn, skype etc - det gjør meg utrolig glad! Det jeg bekymrer meg mest for er at jeg går glipp av altfor mye. Det er nye jobber, nye leiligheter, nye studier ++. Men det at dere holder meg oppdatert betyr mye for meg. Jentene mine, det er første gang på gud vet hvor lenge jeg er borte fra dere, men jeg vet at ting går bra og at det alltid ordner seg for snille piker! (eller hva, Ingunn?) Uansett, det går veldig bra her nå.. Etter mye opp og ned begynner det å slå seg til ro nå, både når det gjelder mine tanker og det som skjer rundt meg. Som dere vet, så har jeg heldigvis fått meg noen veldig flotte venner her allerede. De er som meg, mongiser oppvokst i utlandet. Vi tenkte kanskje aldri på det da vi var unger, men de beslutningene foreldrene våre tok da de etablerte seg rundt omkring i verden skulle virkelig påvirke oss såpass mye. Lenge har vi gått rundt som noen spørsmålstegn og bare lurt på hva som skjer på den andre siden av kloden, det stedet der mor og far vokste opp. Hvordan er virkelig livet der? Hvordan vokste de opp egentlig?? Det vi alle her har til felles er at mye er annerledes enn det vi er vant til. Når vi møter slektninger er det ofte kommunnikasjonsproblemer, ikke bare det at det er lingvistiske problemer, men det er også store kulturelle misforståelser.
For min del var jeg i hvertall naiv nok til å tro at alt skulle går som smurt her. "Alle" vet at jeg har tilbragt 18 år i trygge, hyggelige Norge. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli brukt i mot meg. Det som gjør mest vondt er at noen av slektningene mine ikke forstår hvorfor jeg er tilbake, hvorfor jeg er villig til å "sløse både tid og penger" når jeg bare kunne ha holdt meg hjemme i Norge. Men seriøst, hvordan definerer man "hjem"? Er det der man har tilbragt mest tid? Er det der mor og far er? Eller er det rett og slett bare forskjellige steder man føler det finnes en viss hjemfølelse, uavhengig av geografiske punkter, antall år og hvem som finnes der? Jeg visste at turen til Taiwan var en emosjonell tur. Ikke kjenner jeg stedet, ikke er jeg vant til å bruke språket hele tiden, og ikke klarer jeg å lese visse ting... Frustrerende tro meg, men som sagt, jeg er ikke alene om det. Takk for det... Akkurat nå, føler jeg at Taipei er hjem - jeg har bygd et nettverk, jeg har et rutineliv og jeg klarer å ta til meg det byen har å tilby. Oslo kommer alltid til å være hjemmebasen, men det gjør da ingenting å ha flere hjem? Syns det er helt ok jeg.

Dere som kjenner meg vet at jeg er supersensitiv og veldig sentimental når det gjelder sånt. Jentene i klassen vet at jeg er litt mongo når det gjelder følelser, jeg vil ikke skremme dem avgårde.. Derfor skriver jeg det her på norsk.. hehe.. Men vi vet alle sammen at de månedene her kommer til å være bra. Når noe er galt, har vi ihvertfall noen å snakke med. Ikke bare hører vi på hva hverandre har å si, men vi skjønner også hverandre utrolig godt. Vi har definitivt vokst opp i forskjellige miljø, men vi har også veldig mye grunnleggende kunnskap som bare er tilstede i tankene, og av og til avgjør det hva vi faktisk vil oppnå her i livet.

Jeg er kjempeglad i dere der hjemme, og det føles helt fantastisk at dere støtter meg gjennom hele denne reisen selv om jeg av og til ikke høres helt smart ut. Men når ble følelser logiske lissom?? Takk... Betyr veldig veldig mye for meg...

And as for u guys right here right now... U know how I feel. I could not have done it without you all. Things happen for a reason, we know that now. The way we all got together, meant to be I tell u, meant to be... 我 們 一 開 始 都 想 換 班 ﹐ 但 是 過 了 一 天 就 知 道 這 一 班 是 最 好 的 ... 所 以 每 一 天 都 很 High... 哈 哈 . . 你 知 道 嗎 ??? Love you!

Snakkes snart... tata...